Skatteetatens saksbehandling og skattyternes tillit til Etaten

Uttalelsen ovenfor er ikke et utslag av manglende respekt for det norske skattesystemet. Imidlertid er det et uttrykk for skepsis til hvordan ligningsloven i mange tilfeller forvaltes. Slik det norske skattesystemet er lagt opp, skal ligningen i utgangspunktet foretas i løpet av sommeren/høsten i det året skattyterne har levert selvangivelsen. Skattemyndighetene er imidlertid gjennom lovverket gitt en ekstra buffer. Denne medfører at skattekontoret, selv etter at ligningen i prinsippet er ferdig - innen 2 år etter utløpet av det aktuelle inntektsår, kan varsle om endringer av den ligningen som er gjennomført. Endringen vil da være begrunnet i at skattekontoret likevel ikke er enig med skattyterens vurdering av den skattemessige behandlingen av et gitt forhold.

At skattemyndighetene er gitt mulighet til å foreta en kvalitetssikring av ligningen, er ikke vanskelig å forstå behovet - for ikke å si nødvendigheten av. MEN - er formålet med denne retten at skattekontorene nærmest «hals over hodet» på årets siste dager skal kunne sende ut mer eller mindre standardiserte brev, som i beste fall inneholder et minimum av begrunnelse - kun for å avbryte den såkalte 2 års fristen? For å ha sagt det - dette er snakk om skattytere som har gitt alle opplysninger som var nødvendig for at skattekontoret ved ordinær ligning skal kunne vurdere relevante forhold- eller i alle fall tilstrekkelig for at skattekontoret skal kunne stille relevante spørsmål. Hvis skattyter ikke har gitt riktige og fullstendige opplysninger, kan skattekontoret «banke på døren» i 10 år etter inntektsåret. Det kan i for mange tilfeller oppleves som om ordinær ligning ikke er en reell ligningsbehandling, men bare foreløpig ligning, for å få bunken med selvangivelsene unna.

Velbegrunnede varsel om endring fordrer selvsagt at skattyter må redegjøre for, og begrunne den vurdering som er gjort i forbindelse med innlevering av selvangivelsen. Verre er det i de tilfeller hvor skatteetaten tilsynelatende har sendt et varsel for å «kjøpe seg mer tid«. I disse situasjonene har skattekontoret ofte ikke selv gått i dybden på problemstillingen, og følgelig vil de heller ikke være i stand til å gi en tilfredsstillende redegjørelse for det standpunkt som forfektes. Så sitter en der da som skattyter og bruker betydelig energi for å prøve å forstå hva skattekontoret egentlig mener er galt. Det er dessuten for de fleste av oss vanskeligere å huske like godt når det har gått lang tid siden hendelsene. Selv om en mener at en har opptrådt samvittighetsfullt og i tråd med gjeldende regelverk vil denne uavklarte situasjonen være belastende. Forholdet kan medføre usikkerhet knyttet til alt fra muligheten til å håndtere utgifter til nødvendig livsopphold i fremtiden, til at ønskede og verdiskapende investeringer må legges på is. På grunn av skattekontorets enten usikkerhet i forhold til eget standpunkt, eller generelle utfordringer knyttet til saksbehandlingstiden, vil det vakuum som skapes dessverre kunne bli langvarig.

Nettopp saksbehandlingstiden er et annet område som bidrar til å svekke skattyternes tillit til etaten. FOR - har en først fått et varsel om endring, er den generelle svarfristen vanligvis tre uker. Selv om en ofte får aksept for utsettelse, er det samtidig med at skattetatens egen saksbehandlingstid har økt, ved flere skattekontorer innført en betydelig mer restriktiv praksis mht å innvilge fristutsettelse. Dette medfører at mens skattekontoret ofte har brukt lang tid på sine vurderinger, må skattyter tromme sammen et forsvar på langt kortere tid. Når skattyter så har fått inngitt sitt tilsvar, begynner den nye ventetiden. Var svarende vi ga tilfredsstillende? Er skattekontoret nå enig med våre vurderinger? Og akkurat når en igjen har begynt å senke skuldrene kommer vedtaket om endring i posten. Og er en skikkelig heldig, skjer dette rett før sommer, påske eller annen ferie. Og klagefristen - jo den er tre uker. Siden vedtaket automatisk etterfølges av kemnerens krav vil skattyter også selv ha interesse av at klagen innsendes - og behandles så snart som mulig. Skattyternes vilje og evne til en rask klage gjenspeiles imidlertid ofte ikke av tilsvarende hurtig respons fra skattekontorets side. Selv om en sak er komplisert eller prinsipiell, er en klagebehandling på ofte inntil 2 år uakseptabel. Når det i tillegg da gjerne er 4 år siden skattekontorets varsel, vil dette åpenbart kunne lede til uholdbare situasjoner og likviditetsbelastninger for skattyterne. Belastninger som ofte er uopprettelige selv om en etter mange års kamp vinner frem med sitt standpunkt.

Det antas å være enighet om at de forhold som påpekes ovenfor ikke er ønskede, verken fra myndighetenes eller skattyternes side. Det bør etter vår oppfattning dermed foretas en bred gjennomgang med tanke på å innføre strammere retningslinjer i forhold til hvilke kriterier som skal legges til grunn ved utvelgelsen av de saker som skattekontoret kan «prøve» etter at den ordinære ligning er gjennomført. Videre bør det også vedtas regler som innebærer en absolutt frist for når endelig ligning skal foreligge. Kort sagt: grensen for når en skattyter kan legge til grunn at ligningen er endelig må gås opp på nytt.

Tekst: Ingvild Vartdal
Publisert i Finansavisen januar 2011

Primary Contacts

,

 

Published

04 February 2012