Gjennomføring av forsikringsdistribusjonsdirektivet (IDD) i norsk rett

IDD ble vedtatt 20. januar 2016, og trådte i kraft i EU 1. oktober 2018. Formålet med IDD er hovedsakelig å styrke forbrukerbeskyttelsen og å skape like konkurransevilkår og kundebeskyttelse, uavhengig av distribusjonskanal. For å oppnå disse målene innfører IDD blant annet strengere rådgivnings- og opplysningsplikter før en forsikringsavtale inngås, og strengere egnethetskrav for ledelsen og ansatte i forsikringsforetak og forsikringsdistributører som er direkte engasjert med distribusjon, herunder krav om 15 timer årlig etterutdanning. IDD oppstiller også nye krav til retningslinjer for produktutvikling, produktgodkjenning, forebygging av interessekonflikter, godtgjørelsesordninger for egne ansatte, og nye krav til returprovisjoner (godtgjørelse fra andre enn egne kunder).

IDD er en del av en bredere regelverksgjennomgang på forsikringsområdet, som sammen med blant andre PRIIPS-forordningen (EU) 2014/1286 og EIOPAs forslag til standardisert dokument med forkjøpsinformasjon (Insurance Product Information Document, "IPID"), skal bidra til å gi bedre kundebeskyttelse, samt harmonisere regelverket mellom forsikringsbaserte investeringsprodukter og finansielle produkter. Kravet om et standardisert dokument med forkjøpsinformasjon (IPID) for skadeforsikringsprodukter skal forbedre kundebeskyttelsen innenfor skadeforsikring, og forbedre muligheten til å sammenlikne likeverdige produkter fra forskjellige produsenter.

Finansdepartementet har i forslaget som nå er lagt frem for Stortinget foreslått at den nye loven om forsikringsformidling skal gjelde for forsikringsdistribusjonsvirksomhet i Norge, samt for norske forsikringsformidlingsforetaks virksomhet i utlandet. Loven er ikke foreslått å gjelde for forsikringsforetak, hvilket er begrunnet med at regler som gjelder forsikringsforetak skal følge av finansforetaksloven, for å unngå at virksomhetsregler spres på flere lover. Samtidig innebærer forslaget at den någjeldende loven om forsikringsformidling oppheves. Loven gjelder for formidling av alle typer forsikringsavtaler, herunder gjenforsikringsavtaler, med mindre annet er bestemt i lov eller i medhold av lov.

Justis- og beredskapsdepartementet har på sin side lagt frem forslag til endringer av forsikringsavtaleloven ("FAL") for å gjennomføre de privatrettslige sidene av IDD, og foreslår også å omstrukturere FAL.

Forslaget om en omstrukturering av FAL vil innebære at FAL får fem deler: en første, generell del med alminnelige plikter, en annen, generell del med prekontraktuelle plikter, to deler om henholdsvis skade- og personforsikringsavtaler og en siste, generell del med regler om erstatning, frister, klagebehandling og tilsyn mv. Forslaget innebærer videre at gjeldende del A og B videreføres med enkelte mindre endringer som ny tredje og fjerde del. Gjeldende FAL del C inneholder enkelte alminnelige bestemmelse, og disse foreslås nå flyttet til lovens første, annen og femte del, slik at alle disse tre delene vil inneholde alminnelige bestemmelser.

For å oppnå IDDs formål om at forsikringstaker skal gis samme beskyttelse uavhengig av distribusjonskanal, foreslås det at forsikringsforetakets plikter iht. ny FAL første og femte del skal gjelde tilsvarende for forsikringsformidlere. De prekontraktuelle pliktene i ny annen del vil gjelde for forsikringsdistributøren, hvilket innebærer at pliktene derved vil gjelde direkte også for forsikringsformidlere. Videre foreslås det at forsikringsforetakets informasjonsplikter etter ny tredje og fjerde del i FAL skal gjelde tilsvarende for forsikringsformidlere.

Justis- og beredskapsdepartementet har også foreslått helt nye bestemmelser om bevisbyrde og erstatning for pliktbrudd hos forsikringsforetak og forsikringsformidlere som forsikringsforetaket svarer for. Reglene vil innebære en betydelig skjerpelse av det ulovfestede profesjonsansvaret som gjelder i dag. Schjødt vil komme tilbake med en mer utfyllende analyse av disse reglene etter å ha gjennomgått lovforslaget nærmere.

Regelverksteknisk vil regler som gjennomfører IDD følgelig bli spredt på følgende lover:

Utfyllende forskriftsbestemmelser vil i tillegg bli gitt.

IDD omfatter all distribusjon av forsikringsavtaler, uavhengig av om distribusjon skjer direkte fra et forsikringsforetak, gjennom en forsikringsagent eller dennes underagent, en aksessorisk forsikringsagent eller fra en forsikringsmegler. I likhet med det foregående forsikringsformidlingsdirektivet (2002/92/EC ("IMD")) unntar IDD enkelte aksessoriske forsikringsagenter fra registreringsplikt, forutsatt at disse oppfyller visse betingelser. Dette er i hovedsak selgere av varer og/eller tjenester som samtidig med et slikt salg også distribuerer et forsikringsprodukt som dekker risikoen for driftsfeil, tap av eller skade på varen som selges, eller manglende bruk av tjenesten, og der premiebeløpet er begrenset til EUR 600 per år.

Nytt under IDD er at banker ikke lenger vil kvalifisere som aksessoriske forsikringsagenter. Dette innebærer i praksis skjerpede egnehetskrav til bankansatte som er direkte involvert i forsikringsdistribusjon, samt til den faktiske ledelsen i denne delen av banken.

Også IMD fastsatte egnethetskrav for ansatte og ledelsen i forsikringsformidlingsforetak. Nytt i norsk rett er at det som følge av IDD vil bli innført krav om minst 15 timer årlig relevant etterutdannelse for ledelsen i forsikringsmeglingsforetak og forsikringsagentforetak, samt for ansatte som er involvert i distribusjonen. De nærmere kravene til den årlige etterutdanningen er foreslått regulert i forskrift.

IDD art. 20 fastsetter også mer utførlige regler knyttet til rådgivning og standarder for salg av forsikringsprodukter. IDD art. 20 nr. 1 fastsetter krav for distributøren til å kartlegge kundens krav og behov, og til å gi kunden objektive opplysninger på en forståelig måte, slik at kunden selv kan treffe en informert beslutning. IDD oppstiller imidlertid ikke en rådgivningsplikt for distributøren, men fastsetter at dersom det ytes rådgivning, må det i så fall gis en individuell anbefaling fra distributøren som forklarer hvorfor et bestemt produkt best oppfyller kundens krav og behov. Justis-og beredskapsdepartementet har tilsynelatende ikke fulgt opp Finanstilsynets forslag om å lovfeste en absolutt rådgivningsplikt ved salg av personforsikringer, ettersom ordlyden knyttet til salg av personforsikringer i ny § 1B-1 i FAL i hovedsak tilsvarer dagens lovtekst i FAL § 11-1 i denne forbindelse. Det må imidlertid forventes at Finanstilsynet i sin tilsynspraksis vil fastholde at ordlyden også i ny FAL § 1B-1 vil innebære en rådgivningsplikt overfor kunden ved salg av personforsikringer.

IDDs regler om krav til utarbeidelse av et standardisert dokument med forkjøpsinformasjon for skadeforsikringsprodukter (Insurance Product Information Document, "IPID") er foreslått lovfestet gjennom ny FAL § 1C-3, samt i særskilt forskrift.

Justis- og beredskapsdepartementet foreslår også at aksessoriske forsikringsagenter som er unntatt fra forsikringsformidlingslovens virkeområde, heller ikke direkte pålegges plikter etter forsikringsavtaleloven. I stedet foreslås det å lovfeste at den oppdragsgivende forsikringsformidleren eller forsikringsforetaket skal sikre at minimumsforpliktelsene vedrørende informasjonsplikt når distribusjon skjer gjennom slike aksessoriske forsikringsagenter. Dette tilsvarer modellen som følger av IDD art. 1 nr. 4, og er en endring i forhold til det som ble foreslått i det opprinnelige høringsnotatet fra departementet.

Et punkt det har knyttet seg en viss spenning til er om Finansdepartementet ville følge opp Finanstilsynets forslag om å begrense antallet underagenter et forsikringsagentforetak kan ha; dvs. å begrense antallet underagenter til 50 prosent av antall agenter i hovedagentforetaket. Etter at Finansdepartementet i 2019 opphevet den kvantitative begrensningen som frem til da gjaldt innenfor verdipapirområdet, har det imidlertid fremstått som svært lite sannsynlig at en slik regel ville bli foreslått innen forsikringsformidlingsområdet. Finanstilsynets forslag ble som ventet ikke fulgt opp av Finansdepartementet, og flere aktører i det norske markedet kan derved fortsette virksomheten som før, forutsatt overholdelse av de øvrige reglene som foreslås.