Ny dom fra Høyesterett om privatrettslige virkninger av brudd på byggherreforskriften

Lagmannsretten kom til at det ikke var satt av tilstrekkelig tid etter byggherreforskriften, men at det ikke kunne få privatrettslige virkninger for Statens vegvesens mulighet til å kreve dagmulkt. Spørsmålet for Høyesterett var begrenset til om bruddet på byggherreforskriften skulle få slike privatrettslige virkninger. Høyesteretts flertall på fire dommere besvarte dette benektende.

Byggherreforskriften § 5 lyder:

"Byggherren skal sørge for at hensynet til sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på bygge- eller anleggsplassen blir ivaretatt.

Under planlegging og prosjektering skal byggherren særlig ivareta sikkerhet, helse og arbeidsmiljø ved

(…)

c) at det avsettes tilstrekkelig tid til prosjektering og utførelse av de forskjellige arbeidsoperasjoner"

Veidekke gjorde for det første gjeldende at ettersom avtalens delfrister var i strid med byggherreforskriften, måtte delfristene settes til side som stridende mot Norske Lov 5-1-2. Høyesterett var ikke enig i dette. Flertallet tok utgangspunkt i at brudd på offentlig tilsynslovgivning ikke automatisk har privatrettslig virkning, men må undergis en nærmere vurdering der bl.a. formålet med regelen står sentralt. I denne saken ble det lagt til grunn at formålet med bestemmelsen var å verne arbeidstaker ved at det blir tatt hensyn til sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på bygge- og anleggsplassen ved planlegging, prosjektering og utføring av arbeidet. Vern av byggherrens eller entreprenørens økonomiske interesser kunne ikke sies å være en del av formålet med forskriften.

Videre ble det bl.a. lagt vekt på at håndheving av byggherreforskriften er underlagt Arbeidstilsynet. Selv om det for bestemmelsens effektivitet kunne være hensiktsmessig med privatrettslig virkning av brudd på byggetidsbestemmelsene, ville det også ha uheldige sider ettersom entreprenør som arbeidsgiver heller enn å melde ifra til Arbeidstilsynet kunne gjøre gjeldende at fristene er ugyldige overfor byggherren.

For det andre gjorde Veidekke gjeldende at dagmulktskravet var ugyldig etter EØS-avtalen. Byggherreforskriften har sitt opphav i EU-direktiv 92/57/EØF, byggeplassdirektivet. Etter EØS-avtalen artikkel 3 har det blitt utledet et prinsipp om at medlemsstatene plikter å gjennomføre avtalen lojalt og sikre dens effektivitet. Veidekke gjorde gjeldende at reglene om tilstrekkelig byggetid ikke ble håndhevet på noen annen måte, og at domstolene derfor måtte håndheve dem i privatrettslige avtaler. Flertallet mente det i utgangspunktet måtte være tilstrekkelig effektivt med et offentlig sanksjonssystem, slik man i Norge har gjennom Arbeidstilsynet. Riktig nok kunne privatrettslige sanksjoner vært ytterligere et virkemiddel, men det ble ansett for å være klart ikke nødvendig.

For det tredje gjorde Veidekke gjeldende at brudd på byggherreforskriften måtte gi rett på fristforlengelse etter bestemmelsene i NS 8406. Det ble anført at når Veidekke etter punkt 13.1 har rett til å nekte å utføre arbeid som er i strid med offentligrettslige krav, må dette samtidig gi rett på fristforlengelse etter punkt 19.4. Høyesterett var ikke enig i dette og la særlig vekt på at Veidekke klart hadde påtatt seg risikoen for byggetiden.

Endelig gjorde Veidekke gjeldende at det var urimelig å gjøre de aktuelle fristene gjeldende, jf. avtaleloven § 36. Høyesterett forkastet også denne anførselen. Flertallet tok utgangspunkt i at terskelen for tilsidesettelse er svært høy i avtaler mellom profesjonelle parter som har benyttet et standardavtaleverk. Det ble vektlagt at kontrakten utførlig regulerte spørsmålet, og at Veidekke hadde vært klar over de korte delfristene, men likevel innga tilbud og dermed bevisst tok en risiko.

Mindretallet på én dommer mente derimot at brudd på byggetidsbestemmelsen måtte få privatrettslig virkning. Det ble lagt vekt på at byggherreforskriften pålegger både byggherre og entreprenør en plikt til å sette av tilstrekkelig med tid slik at man unngår forhøyet risiko for ulykker og skader som en følge av tidspress, og at dette ikke er noe de kan avtale seg vekk fra. Mindretallet mente derfor at de dagmulktsanksjonerte delfristene var ugyldige så langt de var i strid med byggherreforskriften.

Dommen fra Høyesterett plasserer hele risikoen hos entreprenøren for overskridelse av en avtalt byggetid som av byggherren er planlagt i strid med kravene i byggherreforskriften. Med den begrensede mulighet det i praksis er til å ta forbehold mot byggherrens forutsetninger og vilkår ved inngivelse av tilbud i anbudskonkurranse, og dermed begrense risikoen ved avtale, kan det i slike prosjekter oppstå et spenningsforhold mellom entreprenørens mulighet for å levere prosjektet til kalkulert pris og avtalt tid, og samtidig ivareta de krav som under utførelsen stilles til helse, arbeidsmiljø og sikkerhet.