Finansdepartementets innsats for EØS-avtalen

Formålet med møtet var å gi aktørene en anledning til å gi Finansdepartementet innspill om hvilke EU-regler som det særlig haster med å gjennomføre, og om det er forhold ved disse reglene som er av særlig betydning for norske interesser. En rekke aktører møtte, og Finansdepartementet holdt også selv en orientering.

I likhet med de tilstedeværende mener vi at det er prisverdig at Finansdepartementet tar initiativ til dialog om disse temaene, og vi støtter aktørenes oppfordring om større grad av åpenhet, samt om tilsvarende møter på regelmessig basis.

EU-lovgivning på finansmarkedsområdet har fått et stort omfang. I tillegg er endringstakten høy. EØS-avtalens tosporede system innebærer at det i seg selv er vanskelig å holde tritt. Departementet bør se på nye tiltak som kan bidra til at gjennomføring av EU-lovgivning kan skje lettere og raskere, og kanskje gi bedre kvalitet.

Gjennomføring bør ikke vente på innlemmelse i EØS-avtalen

Vårt inntrykk er at arbeidet med å forberede lovforslag for gjennomføring av EU-regler først bli iverksatt når det er avklart at rettsakten vil bli tatt inn i EØS-avtalen. I tillegg går det ofte lang tid fra høringsprosess er gjennomført og inntil lovforslag blir fremmet for Stortinget. Dette medfører at reglene blir gjennomført senere i Norge enn i EU. 

Lovgivningen i EU har beveget seg mot større grad av forordninger (som ikke krever nasjonal gjennomføring i EU og skal gjennomføres slik de lyder i hele EØS), og generelt mindre grad av nasjonal handlefrihet. Dette gjør også at norske myndigheter i større grad bør kunne utrede og legge frem lovforslag til gjennomføring uten omfattende tidsbruk.

Det bør også i større grad nedsettes eksterne lovutvalg i stedet for å basere seg på høringsnotater fra Finanstilsynet, både for å avlaste Finanstilsynet og å sikre bredde i de perspektiver som hensyntas i lovforberedelsen. Politiske myndigheter burde også sørge for å tilføre Finansdepartementet økt saksbehandlerkapasitet.

Goldplating bør unngås

Det bør innføres et prinsipp om at EU-regler inntas uendret uten såkalt "goldplating" (strengere nasjonale regler), med mindre særskilte norske forhold gjør det naturlig med strengere regulering enn i andre EU/EØS-land.

Dele opp de norske lovene

For å effektivisere implementeringen bør man også i større grad utforme regler med samme lovstruktur som de underliggende direktivene. 

Ett tiltak for å muliggjøre dette, er å gå bort fra samling av finansmarkedslovgivning i finansforetaksloven (og i mindre grad verdipapirhandelloven). Finanstilsynet understreket utfordringene knyttet til finansforetaksloven i høringsnotat 17. januar 2025 om gjennomføring av CRD 6 i norsk rett, og vi slutter oss til dette.

Det burde i stedet vært utformet egne lover for kredittinstitusjoner, forsikringsvirksomhet, betalingstjenester, e-pengetjenester, forbrukerkreditt, boliglån, etc. Reguleringen i de ulike EU-rettsakene er likeartet – men sjelden helt lik.

En oppdeling i egne lover har flere fordeler:

1. Det vil bli enklere å ha en mer "direktivtro" gjennomføring. Det er mindre arbeidskrevende, går raskere og gir lavere risiko for feil gjennomføring.
    
2. Gjennomføring kan gjøres uten at det påvirker regler som også gjelder andre typer foretak/virksomhet enn den aktuelle. Da kan det gjøres raskere.
    
3. Det er enklere å benytte seg av nasjonal handlefrihet slik at gjennomføring blir mer hensiktsmessig for den enkelte type foretak/virksomhet.
    
4. Norsk lovgivning ville bli lettere tilgjengelig for brukerne.
    

Flytte lovansvar

Som påpekt i innspillsmøtet er det viktig med god dialog mellom departementene knyttet til direktivgjennomføring som berører ulike departementers ansvarsområder.

I dag er Finansdepartementet eksempelvis ansvarlig for offentligrettslige regler innenfor finansmarkedsområdet, mens Justisdepartementet er ansvarlig for den privatrettslige avtalelovgivningen (finansavtaleloven, forsikringsavtaleloven, mv.). 

Tilsvarende oppdeling finnes ikke på EU-nivå. EU-rettsakter på finansmarkedsområdet inneholder ofte både foretaksrettslige og avtalerettslige bestemmelser. Gjennomføring av EU-regler blir dermed ofte delt mellom Justisdepartementet og Finansdepartementet og lovarbeidet skjer sjelden i samme hastighet.

For tiden påvirker dette gjennomføringen av EUs direktiv (EU) 2021/2167 (NPL-direktivet om misligholdte engasjementer), ettersom det påvirker både foretakslovgivning for ulike typer regulerte foretak, finansavtaleloven og inkassoloven. Tidligere påvirket det vesentlig gjennomføringen av det reviderte betalingstjenestedirektivet (PSD 2) i norsk rett, i forbindelse med den nye finansavtaleloven, og vi antar at temaet vil komme opp igjen i forbindelse med PSD3.

Det har også medført at for eksempel finansavtaleloven har fått et virkeområde som ikke samsvarer med offentligrettslig regulering på området. Det har ført til dobbeltregulering (regulering av "tjenester som gjelder investering og individuelle pensjoner") som er både unødvendig og uheldig, og igjen har medført behov for egne unntaksbestemmelser.