Valg av organiseringsform ved utnyttelsestillatelse etter lagringsforskriften

Energidepartementet publiserte 6. mars 2026 et høringsnotat om endringer i lagringsforskriften. Notatet er omfattende og behandler en rekke spørsmål knyttet til tillatelsesstrukturen, tekniske krav og ansvarsforhold, herunder forslaget om å slå sammen lete- og utnyttelsestillatelse til én samlet utnyttelsestillatelse. Denne artikkelen avgrenses til ett av spørsmålene som i størst grad vil prege det praktiske samarbeidet mellom rettighetshaverne: valget av organiseringsform der en utnyttelsestillatelse tildeles flere rettighetshavere i fellesskap.

Departementet åpner for to alternativer:

• Alternativ 1: Interessentskapsmodellen

Rettighetshaver vil under dette alternativet organiseres etter mønster av petroleumsvirksomheten. Samarbeidet mellom rettighetshaverne vil organiseres som et interessentskap med et særskilt unntak fra selskapsloven § 1-1.

• Alternativ 2: Fritt valg av organiseringsform

Rettighetshaver vil under dette alternativet gis full valgfrihet med hensyn til organiseringsform, slik det normalt er i annen næringsvirksomhet. Åpningen for dette alternativet viser et skifte fra høringsrunde i 2022, der departementet tok et klart standpunkt i retning av interessentskapsmodellen. 

I denne artikkelen vil det først redegjøres for valgets betydning, før det gis en kort oversikt over dagens rettstilstand. Deretter vil det foretas en nærmere gjennomgang av de to alternativene. 

For å forstå hva valget av organiseringsform faktisk innebærer, må man ta utgangspunkt i det avtaleverket som allerede regulerer samarbeidet mellom rettighetshaverne. Selskapsformens reguleringer og samarbeidsavtalens bestemmelser supplerer hverandre, og den rettslige betydningen av organiseringsform kan ikke vurderes isolert fra samarbeidsavtalen.

Samarbeidsavtalen regulerer de sentrale forholdene mellom deltakerne, herunder forhold som ansvarsfordeling, tilskuddsplikt, styring og operatørrollen. Høringsnotatet legger til grunn at samarbeidsavtalen vil beholde "samme struktur og hovedinnhold", som viser at departementet ikke ser for seg særlige materielle endringer av avtalen. Det interne ansvarsregimet mellom deltakerne vil dermed stå seg uavhengig av om rettighetshaverne organiserer seg som et ANS, interessentskap eller AS. Uavhengig av selskapsform vil det videre være solidaransvar overfor staten, ettersom det ikke er tiltenkt endringer i lagringsforskriften § 11-10.

Spørsmålet om organiseringsform er like fullt av praktisk betydning. Det første er forholdet til tredjeparter og kreditorer, ettersom heftelsesformen utad ikke særskilt reguleres i samarbeidsavtalen eller lagringsforskriften. Her er det selskapslovgivningen som vil være avgjørende. Valget vil også kunne ha betydning for finansieringsvilkår og skattemessige forhold, noe aktørene bør vurdere konkret i lys av sin egen situasjon og prosjektets fase.

Lagringsforskriften regulerer i dag at når lete- eller utnyttelsestillatelse tildeles flere aktører sammen, "skal virksomheten etter tillatelsen utøves for deltakernes felles regning og risiko". Dette medfører at selskapsloven gjelder for rettighetshavende selskap. Departementet har videre stilt krav om at virksomheten drives gjennom et ANS, der deltakerne er solidarisk ansvarlige for selskapets samlede forpliktelser. 

For forhold som omfattes av samarbeidsavtalen, gjelder avtalen side om side med selskapsloven. Loven er som utgangspunkt preseptorisk. Der selskapsloven åpner for fravik, vil samarbeidsavtalen typisk være styrende – den er utformet for nettopp å regulere de forhold som er særegne for virksomheten. Der selskapsloven har preseptoriske bestemmelser, kan disse ikke fravikes i samarbeidsavtalen. Dette skaper et behov for å ha et særlig bevisst forhold til disse bestemmelsene.

I dag er både interessentskap i petroleum og samarbeid etter havbunnsmineralloven unntatt loven etter selskapsloven § 1-1 fjerde ledd. Modellen er særlig velkjent i petroleum.  

Interessentskapet i petroleum er et utgiftsfellesskap, men ikke et inntektsfellesskap. Partene har rett og plikt til å ta ut sin andel av produsert petroleum in natura og selv disponere over den. Det verdiskapende fellesskapet opphører ved produksjonen. Det er nettopp denne kombinasjonen av felles utgiftsforpliktelse og store individuelle inntektsmuligheter som historisk har gjort solidaransvaret kommersielt akseptabelt: den potensielle oppsiden for den enkelte deltaker har stått i rimelig forhold til risikoen ved å hefte for øvrige deltakeres forpliktelser.

I CCS er situasjonen en annen. Virksomheten er på nåværende tidspunkt i stor grad avhengig av statlige subsidier. Inntektene fra lagringskapasiteten kan ikke tas ut individuelt, reservoaret lar seg ikke fysisk adskille etter deltakerandel. Salg av lagringskapasitet vil derfor skje samlet, og samarbeidet er også et inntektsfellesskap. 

Dette er en forskjell rettighetshaverne bør være bevisste på når de vurderer hvilken organiseringsform som passer for deres samarbeid. Der petroleumsmodellen er utviklet for et fellesskap der store individuelle inntektsmuligheter balanserer et (subsidiært) solidaransvar, vil deltakerne i CCS påta seg tilsvarende forpliktelser i en virksomhet med en vesentlig annerledes inntektsstruktur. Dette er en strukturell forskjell som høringsnotatet ikke adresserer fra et kommersielt perspektiv, og som egner seg å løfte i et høringssvar. 

Departementet har her foreslått ordlyden "[s]elskapet som etableres når en utnyttelsestillatelse er tildelt til flere fysiske eller juridiske personer, skal anses som rettighetshaver" i lagringsforskriften § 4-1 annet ledd. 

I høringsnotatet begrunner departementet forslaget om valgfrihet i organiseringsform slik: 

"De hensyn som i sin tid lå til grunn for kravet om solidaransvar mellom rettighetshavere i petroleumsvirksomhet – skadepotensialet ved forurensningsskade og for tredjeparter – gjør seg ikke gjeldende med like stor styrke i virksomhet knyttet til transport og lagring av CO2. Samfunnets og tredjeparters interesser er ivaretatt dels ved krav til forsikring og dels ved at det følger av lagringsforskriften § 11-10 at rettighetshavere som sammen innehar en tillatelse etter forskriften, er solidarisk ansvarlige overfor staten for økonomiske forpliktelser som følger av transport, injeksjon og lagring av CO2. Det foreslås derfor endringer i forskriften §§ 4-1 annet ledd og 6-1 annet ledd for å reflektere forslaget om at det ikke er krav om en særskilt organisasjonsform"

Det er imidlertid verdt å stille spørsmål ved om dette argumentet treffer det rettslige oppsettet slik det faktisk fungerer. Solidaransvaret mellom rettighetshaverne er allerede avtaleregulert gjennom samarbeidsavtalens artikkel 7 og 8 – og avtalen forholder seg ikke til selskapsform. Så lenge samarbeidsavtalen beholder «samme struktur og hovedinnhold», vil deltakerne ha et prinsipalt proratarisk og subsidiært solidarisk ansvar overfor hverandre uavhengig av om de organiserer seg som ANS eller AS. Departementets argument om at solidaransvar ikke trenger tvinges frem gjennom selskapsformen, blir da upresist: solidaransvaret internt er allerede sikret gjennom avtalen, og selskapsformen har aldri vært det egentlige grunnlaget for det. 

Det frie valget av organiseringsform er dermed ikke et valg om ansvarsform internt – det er et valg om heftelsesform utad, overfor tredjeparter og kreditorer. Det er her selskapsformen faktisk gjør en forskjell, og det er dette aktørene bør ha bevisst for seg når de tar stilling til alternativet.

Særlig ved valg av AS

Ved fri organiseringsform er det naturlig at AS vil være av særlig relevans, der deltakerne har begrenset ansvar for selskapets forpliktelser. En parallell kan trekkes til havvindvirksomhet, der aksjeselskapsformen allerede er etablert praksis ved tildeling av prosjektområde.

En sentral forskjell mot AS i havvind gjelder omfanget av avtalefriheten. I havvind kan rettighetshaverne i stor grad benytte aksjonæravtale til å regulere aksjeeiernes innbyrdes forhold. I CCS vil rettighetshaverne fortsatt være pålagt å inngå en standard samarbeidsavtale og regnskapsavtale utformet av departementet. Høringsnotatet er tydelig på at aksjonæravtaler ikke må stride mot disse avtalene, og at rettighetshaverne selv har ansvar for å påse at dette er tilfellet.

Uavhengig av hvilken organiseringsform som velges, vil rettssubjektet i realiteten alltid være opprettet utelukkende med formål å være rettighetshaver til én bestemt utnyttelsestillatelse. Ved valg av fri organiseringsform vil den juridiske formen variere, men den funksjonelle realiteten gjør det ikke. Departementets forslag om å pålegge standardiserte samarbeidsavtaler også der aksjeselskap er en mulig organiseringsform, kan leses som et uttrykk for nettopp dette: man aksepterer at organiseringsformen kan variere, men sikrer gjennom avtaleverket at det funksjonelle innholdet er tilnærmet likt uansett valgt form.

Et spørsmål høringsnotatet ikke adresserer eksplisitt, er hva valgfriheten i praksis vil bety for utenlandske aktørers tilgang til og forståelse av rammeverket. CCS er et globalt virkemiddel i klimapolitikken, og norske lagringsprosjekter vil i økende grad involvere utenlandske rettighetshavere og CO2-leverandører. Her kan fri organiseringsform være et selvstendig argument for aksjeselskapsformen – AS er en mer gjenkjennelig og håndterbar struktur for internasjonale aktører enn et norsk interessentskap. Den videre utviklingen av regelverket bør ta høyde for dette perspektivet.

Svarfristen er 5. juni 2026. Ta gjerne kontakt med oss i Schjødt – vi bistår gjerne med rådgivning og utarbeidelse av høringssvar.