Verdipapirfond – Finansdepartementet åpner for inntektsdeling

Verdipapirfondloven § 4-5 ("Lik rett i fondet – andelsklasser") første ledd fastsetter at "[h]ver andel i et verdipapirfond gir lik rett i fondet". Bestemmelsen innførte også – da den ble vedtatt – nye regler om andelsklasser i norske verdipapirfond.

Finanstilsynet har i sin praksis lagt til grunn at distribusjonshonorar som overføres til sluttkunder skal anses som en rabatt fra forvaltningsselskapet, og at dette er i strid med verdipapirfondlovens krav til likebehandling av andelseiere.

Verdipapirfondenes forening påpekte i sin høringsuttalelse at det er unaturlig å se på tilbakeføring av distribusjonshonorar som en rabatt til sluttkunde. Departementet var ikke enig i dette, men ønsker nå å endre loven slik at inntektsdelingsavtaler blir tillatt, og la fredag 12. juni 2026 frem forslag til endring av verdipapirfondloven § 4-5 (Prop. 103 L (2025–2026)) fjerde ledd og nytt første ledd:

• Dersom et verdipapirfond har andelsklasser, skal andelseiere i samme andelsklasse likebehandles. Andeler i samme andelsklasse gir lik rett i fondet.
• Bestemmelsene i første og fjerde ledd er ikke til hinder for at et forvaltningsselskap kan inngå individuelt forhandlede avtaler om inntektsdeling. Departementet kan gi nærmere regler om krav til inntektsdelingsavtaler i forskrift.
   

Adgangen foreslås ikke å være generell og det vil komme nærmere forskrifter. Departementet gir uttrykk for flere begrensninger:

• Avtaler differensiert forvaltningsgodtgjørelse "må være individuelt forhandlede ... og ikke brukes for å oppnå mer eller mindre generell differensiering av forvaltningsgodtgjørelsen."
• Inntektsdelingsavtaler skal være "forbeholdt situasjoner der andelsklasser ikke anses som et reelt alternativ." (eksempel hvis det må opprettes en egen andelsklasse for én eller noen svært få kunder, og hvor den administrative belastningen ved opprettelse og driften av en slik andelsklasse ikke oppveier fordeler for forvaltningsselskapet eller øvrige andelseiere i fondet som følge av reduserte gjennomsnittskostnader.)
• Departementet ser ikke grunn til å fastsette krav om at inntektsdelingsavtaler skal være forbeholdt profesjonelle investorer, men "[f]or å kvalifisere til en inntektsdelingsavtale må investoren, som nevnt, bidra med så store innskudd at det fører til stordriftsfordeler.
• Avtaler om inntektsdeling vil typisk gjelde for større/institusjonelle investorer. Det ble i høringen argumentert for at også gruppekjøp fra mindre investorer via samme distributør bør kunne danne avtaler om inntektsdeling. Departementet sluttet seg imidlertid ikke til dette, men påpekte at slik aggregering via distribusjons- eller nominee-løsninger vil vanne ut likebehandlingsprinsippet og føre til mer uoversiktlig prissetting.
   

De nye reglene vil dermed åpne for inntektsdelingsavtaler med større investorer, i hvert fall langt på vei slik bransjen ønsker. Føringene og de nærmere forskriftsreglene vil kreve at forvaltningsselskapet gjør en compliance-sjekk og dokumenterer grunnlaget for avtalen. Etter vår vurdering vil ikke kravet til "individuelt forhandlet" være til hinder for at avtaler i praksis er likelydende, men de må inngås i det enkelte tilfelle.