Dom i Førdefjord-saken

Det sentrale spørsmålet i saken er om vedtakene søksmålet retter seg mot er ugyldige fordi de strider mot det såkalte «forringelsesforbudet» som er gjennomført i vannforskriften og som igjen bygger på EUs vanndirektiv (2000/60/EF). 

Etter vanndirektivet er utgangspunktet at tillatelse til tiltak som kan forringe vannkvaliteten bare kan gis når dette kan begrunnes i et hensyn av «overriding public interest». Lagmannsretten nevner at dette bedre kan forstås som «overordnede samfunnsinteresser» i stedet for den språkformen som faktisk fremgår av forskriften («tvingende allmenne hensyn»). I tillegg må formålet med tiltaket ikke kunne nås med andre mindre skadelige løsninger for vannforekomsten. Det må også foretas en samlet avveining. 

Stridens kjerne var derfor om de økonomiske hensynene, hensynene til leveringssikkerhet og behovet for mineraler kunne begrunne de inngrepene som gruvevirksomheten ville medføre. 

Unntaksreglene skal tolkes strengt. Lagmannsretten legger EFTA‑domstolens forståelse til grunn og presiserer at begrepet «overriding public interest» avgrenser hvilke hensyn som kan bære et unntak, uten at det oppstilles krav om kvalifisert interesseovervekt. Bevisbyrden ligger hos staten, som må sannsynliggjøre –  på et oppdatert og prosjektspesifikt grunnlag –  at vilkårene er oppfylt.

Lagmannsretten legger i sin vurdering av hva som kan være en «overriding public interest» stor vekt på EFTA-domstolens avgjørelse. Lagmannsretten trekker en klar grense mot rene private økonomiske interesser. At et prosjekt gir overskudd til eierne, lønnsinntekter til ansatte eller skatteinntekter til det offentlige, er ifølge lagmannsretten ikke et allment hensyn som kan begrunne forringelse av vannkvalitet. Heller ikke generelle distriktspolitiske betraktninger om arbeidsplasser og bosetting i et område med relativt lav arbeidsledighet er tilstrekkelig. 

Retten fremhever at terskelen er høy, og peker på at slike hensyn i utgangspunktet bare kan kvalifisere hvor det foreligger særskilte forhold som for eksempel fare for betydelig fraflytting eller sosial nød.  

Når det gjelder forsyningssikkerhet for kritiske råvarer, legger lagmannsretten til grunn at dette i prinsippet kan utgjøre en «overriding public interest». For at dette hensynet skal kunne rettferdiggjøre et inngrep, må imidlertid staten dokumentere hva det aktuelle mineralet skal brukes til og hvilken rolle det konkrete prosjektet vil ha for tilgang på mineraler i EØS-området, og hvordan denne nytten veies mot konsekvensene av inngrepet. Vurderingen må etter lagmannsrettens oppfatning være helt konkret og prosjektspesifikk. Det holder ikke med generelle redegjørelser om globale verdikjeder eller Europas behov for mineraler. Lagmannsretten understreket også at det ikke er tilstrekkelig å sikre «global» forsyning; tilknytningen til EØS‑markedet må være reell og kunne bidra til snarlig forsyning dersom det skulle oppstå ressursknapphet.

Et viktig avklaringspunkt i dommen er at ulike hensyn etter lagmannsrettens syn ikke kan «kumuleres» for å passere terskelen. Å legge sammen distrikts- og næringspolitiske argumenter med et mulig forsyningssikkerhetshensyn, er ikke forenlig med direktivet slik lagmannsretten leser EFTA‑domstolens uttalelse.

Lagmannsretten finner at de opprinnelige tillatelsene ikke inneholdt en samlet avveining basert på forsyningssikkerhet som «overriding public interest». Først i forbindelse med den kongelige resolusjonen 23. mai 2025 og senere prosesskriv forsøkte staten å forankre tillatelsene i et slikt hensyn. Men samtidig ble ikke konsekvenssiden – altså miljøtapet og øvrige motstående hensyn – analysert på nytt med oppdatert faktum. 

Retten peker på utredningsplikten i forvaltningsloven §§ 17 og 33, og på de særlige kravene etter vanndirektivet til at forvaltningen må «analysere prosjektet samlet sett» før det konkluderes. Slik vurderingen faktisk var gjort, manglet det både en tilstrekkelig konkretisering av hvilken rolle Engebø‑prosjektet reelt ville ha for EØS’ forsyningssikkerhet, og en helhetlig, oppdatert avveining hvor dette ble veid mot forringelsen av vannforekomsten.

Dersom dommen blir stående, vil den innebære at de gitte tillatelsene ikke kan danne grunnlag for videre drift eller deponering før det er gjort nye vedtak som tilfredsstiller kravene i vanndirektivet og vannforskriften. Retten viser her til EØS‑rettens lojalitets‑ og effektivitetsprinsipp. Dette innebærer at ved brudd på EØS‑retten må nasjonale myndigheter sørge for at virkninger av bruddet elimineres. Forvaltningen må derfor starte på nytt med et korrekt rettslig utgangspunkt og et oppdatert faktagrunnlag. Dersom forsyningssikkerhet fortsatt skal påberopes, må det ledsages av mer utfyllende dokumentasjon og det må foretas en reell og oppdatert interesseavveining. 

Dommen klargjør at adgangen til å gjøre unntak fra forringelsesforbudet er begrenset og stiller strenge krav til både det faktiske grunnlaget og rettsanvendelsen. Forsyningssikkerhet kan i prinsippet kvalifisere som «overriding public interest», men bare når hensynet er konkretisert for det aktuelle prosjektet og koblet til faktisk tilgjengelighet i EØS på kort sikt. Økonomiske og sosiale gevinster alene – eller i kombinasjon med mer generelle hensyn – er ikke nok. 

Etter vår vurdering går lagmannsretten for langt og oppstiller en for streng terskel for hva som skal til for å kunne tillate et gruveprosjekt. Hensynene til miljøinteresser og vannkvalitet er viktige, men kan ikke stenge for utvinning av viktige mineraler og ressurser som Norge og Europa har bruk for og som i seg selv er viktige innsatsfaktorer i den grønne omstillingen. 

Dersom terskelen stilles så høyt som lagmannsrettens dom gir anvisning på, vil det kunne resultere i at gruvevirksomhet og mineralutvinning tvinges ut av landet og til områder med mindre streng regulering. Det vil verken næringslivet eller miljøet tjene på. 

I Norge er gruvevirksomhet tidligere drevet over tid med lagring av avgangsmasser også i sjødeponier. Med omfattende overvåkningsprogram og ansvarlige aktører har dette vist seg å fungere. Historien har også vist at svaret ikke nødvendigvis er kun bruk av landeponi. Slike krever store naturinngrep og innebærer også risiko for nærliggende vannkilder og grunnvann. 

Uansett ligger ikke løsningen i å legge store hindre til grunn for mineralutvinning i Norge og EU/EØS-området.