Havbruk til havs – Regjeringen åpner tre havområder for utlysning

Resolusjonen utgjør ikke i seg selv en produksjonstillatelse. Den fastsetter utelukkende hvilke havområder som kan åpnes for utlysning, og gir Nærings- og fiskeridepartementet grunnlag for å initiere arbeidet med å definere konkrete utlysningsområder og utforme rammene for den forestående konkurransen.

Avgrensningen av utlysningsområder, konkurransens innretning samt kvalifikasjons- og deltakelseskrav knyttet til områdetilsagn vil bli regulert i en egen forskrift, som sendes på alminnelig høring.

Næringen har over tid etterspurt økt forutsigbarhet og fremdrift. Vedtaket gir et klart og prinsipielt signal om videre retning. Samtidig må aktørene innrette seg etter at det gjenstår et omfattende regulatorisk og prosessuelt løp før produksjon kan etableres.

De overordnede rammene for tildeling av areal og tillatelser følger av kapittel 4 i laksetildelingsforskriften. Etter at det i statsråd er besluttet hvilke områder som kan åpnes for utlysning, kan departementet foreta en nærmere inndeling i konkrete utlysningsområder og deretter gjennomføre utlysning og konkurranse om disse. Dette er en metodikk vi kjenner fra andre konsesjonsbelagte områder, eksempelvis havvind.

Sentrale elementer i prosessen videre er:

• Utlysningsforskrift: Konkrete utlysningsområder og konkurranseregler fastsettes i forskrift som sendes på høring.
• Konkurranse om områdetilsagn: Aktører må vinne en konkurranse for å få rett – og plikt – til å utarbeide en områdeplan.
• Områdeplan og prosjektspesifikk konsekvensutredning: En aktør som har fått områdetilsagn skal utarbeide en områdeplan og gjennomføre prosjektspesifikk konsekvensutredning. Når områdeplanen er godkjent, kan det søkes om klarering av lokaliteter før en eventuell tildeling av tillatelse til produksjon på en lokalitet kan gis.
• Tidsbegrenset tillatelse: En forskjell fra kystbasert oppdrett er at tillatelsene til havs gis med en tidsbegrensning på inntil 25 år. Det kan søkes om forlengelse, men tidsbegrensningen åpner for å kunne avslutte akvakulturvirksomhet på en konkret lokalitet.

Et sentralt rettslig spørsmål i den videre prosessen knytter seg til hensynet til villaks. Risikoen relaterer seg særlig til rømming og potensiell spredning av lakselus. Det legges opp til utvikling av strenge tekniske og operative krav for å redusere sannsynligheten for slike hendelser. Samtidig må det legges til grunn at risikoen ikke kan elimineres fullt ut gjennom regulering av anlegg og drift alene.

Flere sektormyndigheter, herunder Havforskningsinstituttet og Miljødirektoratet, frarådet i høringsrunden at områdene åpnes på nåværende tidspunkt.

Havforskningsinstituttet har som hovedsyn at havbruk til havs ikke bør etableres før det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon for at miljøpåvirkningen ikke i vesentlig grad vil forsterke den samlede menneskeskapte belastningen på villaksbestandene.

Departementet besluttet likevel å gå videre, med en tydelig premiss: Det skal ikke legges til rette for at havbruk til havs utvikles til en omfattende industri uten tilstrekkelig kontroll med rømming og lakselus. Dersom de første anleggene ikke oppfyller kravene til rømmingssikring og effektiv smittekontroll, vil det ikke åpnes for produksjonsøkning. Myndighetene forbeholder seg også adgang til å stanse eller avvikle drift som ikke er miljømessig forsvarlig.

Som forvalter av hoveddelen av verdensbestandene av atlantisk laks har Norge et særskilt ansvar for å ivareta arten. Det forutsetter at tekniske krav til anlegg, beredskap og operativ styring utformes og håndheves med utgangspunkt i de særlige risikoforholdene som gjør seg gjeldende på åpent hav.

Resolusjonen inneholder vesentlige geografiske avgrensninger sammenlignet med de opprinnelig konsekvensutredede arealene. Det er besluttet at «Norskerenna sør» – med unntak for overlapp med SVO-området «Norskerenna» og Forsvarets øvingsområde «Klepp» – samt «Frøyabanken nord» og «Trænabanken» – med unntak for overlapp med SVO-området «Kystsonen Lofoten» – kan åpnes for utlysning av havbruk til havs.

Flere av de konsekvensutredede områdene berører særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) for naturmangfold. SVO-status innebærer ikke et absolutt forbud mot næringsaktivitet, men markerer at det skal utvises særskilt aktsomhet, og at virksomheten må innrettes slik at områdenes økologiske funksjon og naturmangfold ikke settes i fare.

Resolusjonen adresserer potensielle interessekonflikter med eksisterende havnæringer, særlig petroleum, havvind og fiskeri.

For petroleumsvirksomhet legger departementet til grunn at sameksistens er gjennomførbar, forutsatt tett koordinering og operativ fleksibilitet. Det understrekes behov for løpende dialog før, under og etter aktiviteter som kan påvirke begge virksomheter, herunder seismikk og boreoperasjoner. Seismiske undersøkelser forutsettes å kunne gjennomføres inntil 500 meter fra havbruksanleggene, tilsvarende sikkerhetssonen.

Når det gjelder havvind, fremheves det at den videre prosessen må ta høyde for parallell utvikling av havvind, med sameksistens som bærende premiss. Departementet peker samtidig på et potensial for industrielle synergier mellom havvind og havbruk til havs, som bør videreutvikles.

Akvakulturloven inneholder dessuten en regulatorisk sikkerhetsventil: Departementet kan i forskrift fastsette regler om pålegg om flytting av akvakulturanlegg innenfor nærmere angitte områder dersom overordnede samfunns- eller næringshensyn tilsier det. Det foreligger således en klar hjemmel for relokalisering ved behov.

Vedtaket representerer et nødvendig og lenge etterspurt steg i realiseringen av havbruk til havs som egen næring. Den trinnvise modellen – fra statsrådsbeslutning, via utlysningsforskrift og konkurranse, til områdeplan og lokalitetsklarering – innebærer imidlertid et komplekst og tidkrevende regulatorisk løp. Flere sentrale fagmyndigheter frarådet åpning. Departementet har likevel valgt å gå videre, under klare forutsetninger om en føre-var-tilnærming og strenge krav i samtlige etterfølgende faser. For aktørene innebærer dette at den prosjektspesifikke miljødokumentasjonen blir avgjørende, og at tillatelser kan betinges, begrenses eller i ytterste konsekvens trekkes tilbake ved manglende etterlevelse av miljøkrav.

En beslutning om at et område kan utlyses, innebærer ikke at arealet eksklusivt reserveres for havbruk. Virksomheten vil kun beslaglegge avgrensede deler av et større vurderingsområde, og sameksistens med annen aktivitet forutsettes. Dette er problemstillinger Schjødt har lang erfaring med gjennom rådgivning knyttet til annen virksomhet til havs.

Samtidig vil lokalisering av konkrete anlegg, krav til biosikkerhet og fastsettelse av smitteavstand mellom klynger reise komplekse areal- og regulatoriske problemstillinger som aktørene bør adressere strategisk allerede nå.

Vår fiskeri- og havbruksgruppe følger utviklingen tett, og bistår gjerne med strategiske og regulatoriske vurderinger knyttet til havbruk til havs.