Marie Berggren Hagberg
Senior Lawyer
Oslo
Newsletter
Published:
Høyesterett avsa den 2. september en dom hvor det ble slått fast at en ansatt som ble skadet under en spisepause på hjemmekontor, ikke var yrkesskadedekket etter folketrygdloven. Yrkesskadedekningen gjelder for "yrkesskader som oppstår mens arbeidstakeren er i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden", jf. folketrygdloven § 13-6 andre ledd. I den konkrete saken skadet arbeidstakeren seg da hun gikk ut i hagen for å spise lunsj. Spørsmålet for Høyesterett var om arbeidstakeren var "i arbeid" da ulykken skjedde. Avgjørelsen ble avsagt under dissens 3-2.
Arbeidstakeren i saken var ansatt som lege i spesialisering ved Oslo Universitetssykehus. Ulykken skjedde mens hun hadde helgevakt. Vakten innebar at hun arbeidet hjemmefra i forbindelse med oppfølging av pasienter og tok imot telefonhenvendelser. I tillegg måtte hun rykke ut til akutten ved behov.
Høyesteretts flertall konkluderte med at arbeidstakeren ikke var "i arbeid" da skaden inntraff, slik at hun ikke var yrkesskadedekket. Flertallet la en streng ordlydsfortolkning til grunn, og pekte på at skader under spisepauser og andre pauser ikke omfattes av ordlyden "i arbeid", og at det verken var særlige holdepunkter i trygderettspraksis eller formålsbetraktninger som tilsa et annet resultat. Det ble vist til at formålet med regelverket er å omfatte skader som skyldes den særlige risikoen som følger av arbeidet. Flertallet fremhevet videre særtrekk ved hjemmekontorsituasjonen, som tilsa at de mer romsligere vurderingene som foretas tilknyttet vilkåret "i arbeid" ellers ikke kunne overføres. Det ble blant annet vist til at innretninger, familie og utstyr kan føre til ulykker, samt en manglende klar tidsmessig avgrensning mellom arbeidstid og privatliv.
I den konkrete vurderingen konkluderte flertallet med at vilkåret om at skaden må skje "i arbeid" ikke var oppfylt, ettersom arbeidstakeren skadet seg mens hun tok pause fra arbeidet. Det var uten betydning for vurderingen at hun hadde arbeidet straks før pausen og hadde planlagt å fortsette å arbeide etterpå. Det var også uten betydning at hun hadde vakt også i pausen.
Mindretallet kom til motsatt resultat, og konkluderte med at skader som oppstår i naturlige pauser i arbeidet på hjemmekontor, typisk spisepauser, omfattes av yrkesskadedekningen. Mindretallet pekte på at det foreligger flere eksempler på at pauser utenfor det ordinære arbeidsstedet er omfattet av yrkesskadedekningen, selv om det ikke foreligger praksis knyttet til hjemmekontor konkret. Mindretallet trakk frem at slik praksis viser at lovforståelsen er at regelverket er ment å omfatte skader som skyldes den særskilte risikoen som følger av arbeidet, men også omfatte noen av "dagliglivets farer som oppstår i arbeidssituasjonen", inkludert spise- og hvilepauser. Mindretallet fant ikke noen grunn til at skader som oppstår på hjemmekontor skal vurderes annerledes, og at det avgjørende er om pausen har sterk nok tilknytning og nærhet til arbeidet.
Høyesteretts dom innebærer at arbeidstakere som jobber på hjemmekontor kun er yrkesskadedekket når de utfører arbeid, og ikke under pauser. Til sammenligning er vurderingen av yrkesskadedekning romsligere for arbeidstakere som utsettes for ulykker på det ordinære arbeidsstedet, eller deltar på seminarer eller lignende. I slike tilfeller vil også ulykker i spise- og hvilepauser omfattes i henhold til tidligere høyesterettspraksis.