Når er sanksjoner mot foretak i strid med menneskerettighetene?

En rekke lover åpner for å ilegge økonomiske sanksjoner overfor foretak på grunn av lovbrudd. Som hovedregel kan slike sanksjoner ilegges selv om den som handlet på vegne av foretaket, ikke har handlet forsettlig eller uaktsomt. Høyesteretts avgjørelse 15. april 2021 reiser imidlertid spørsmål om sanksjoner på objektivt grunnlag er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Høyesteretts dom gjaldt foretaksstraff. Spørsmålet i saken var om et selskap kunne straffes for brudd på utlendingsloven, som følge av at foretakets daglige leder ikke hadde hatt arbeidstillatelse i Norge. Etter straffeloven skulle et foretak kunne straffes selv om ingen som har handlet på vegne av foretaket har utvist subjektiv skyld (forsett eller uaktsomhet).

På bakgrunn av nyere praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) kom imidlertid Høyesterett til at straffeloven ikke kan anvendes i tråd med lovgivers forutsetninger. Et objektivt straffansvar ville stride mot EMK art. 7. For at foretaket skulle kunne straffes, måtte den som hadde handlet på vegne av foretaket i det minste ha opptrådt uaktsomt.

Det er holdepunkter for at avgjørelsen også må gis betydning utenfor strafferettens område. En rekke sanksjoner som forvaltningen har hjemmel for å ilegge, anses å være straffereaksjoner etter EMK. Dette vil for eksempel være tilfelle for overtredelsesgebyr for brudd på hvitvaskingsloven. Det kan argumenteres for at den regelen som Høyesterett oppstilte i sin avgjørelse, da må gjelde tilsvarende. Det vil i så fall ikke være grunnlag for å sanksjonere et foretak med mindre den som handlet på vegne av foretaket handlet uaktsomt, og det er da myndighetene som må bevise at slik uaktsomhet er utvist.