Ulovlighetsoppfølging for tiltak omfattet av sektorlovgivning

Av Marit Aarsland Loe

Plan- og bygningsloven § 20-6 og medfølgende forskriftsbestemmelse i byggesaksforskriften § 4-3 åpner for at det kan gjøres unntak fra reglene om saksbehandling, ansvar og kontroll for visse søknadspliktige tiltak.  Unntakene skal ivareta effektivisering når særlige næringsspesifikke lover og forskrifter allerede gir regler for etablering av den aktuelle innretningen. For eksempel kan landbruksveier, flytende akvakulturanlegg, steinbrudd, reindriftsanlegg og vannkraftanlegg i visse tilfeller unntas. 

I saken som ble behandlet av Høyesterett kom unntaket for landbruksveier på spissen. Spørsmålet var om to grunneiere kunne sanksjoneres etter plan- og bygningsloven etter å ha opprettet en vei uten å følge søknadsprosedyrene i hverken landbruksveiforskriften eller plan- og bygningsloven.

Etter lovens ordlyd er visse tiltak ikke søknadspliktige "dersom tiltaket blir tilfredsstillende behandlet etter andre lover". Ettersom landbruksveiforskriften inneholder egne regler om veitiltak i landbruket, inkludert regler om søknadsplikt og ulovlighetsoppfølgning, anførte grunneierne at ulovlighetsoppfølgning etter plan- og bygningsloven var avskåret gjennom unntaket i plan- og bygningsloven § 20-6.

Høyesterett ga ikke grunneierne medhold i at eksistensen av alternative søknadsprosedyrer alene var tilstrekkelig for at tiltaket ble unntatt plan- og bygningslovens regler, uavhengig om søknadsprosedyren i sektorlovgivningen var blitt fulgt eller ikke. Høyesterett fremhever at vanlig språklig forståelse av begrepet "behandlet etter" tilsier at et kompetent organ må ha vurdert det konkrete tiltaket ut fra annen lovgivning for at unntaket skal kunne komme til anvendelse.

Førstvoterende fant at det var tilstrekkelig hjemmel i lovens ordlyd for departementet til å fastsette særlige skjæringstidspunkt i byggesaksforskriften § 4-3 for når tiltaket var å anse tilfredsstillende behandlet etter annen sektorlovgivning. For landbruksveiers vedkommende var ulovlighetsoppfølging etter plan- og bygningsloven først avskåret idet kravet om godkjennelse etter landbruksveiforskriften var oppnådd. 

Dommen er klargjørende om samordningsbestemmelsene som knytter plan- og bygningsloven sammen med andre relevante sektorlover. Konklusjonen synes å fravike standpunktet i Kommunal- og moderniseringsdepartementets tidligere tolkningsuttalelse fra 18. desember 2014 om temaet.  For fremtiden er det verdt å merke seg at et tiltak som er omfattet av særlig sektorlovgivning og som i utgangspunktet derfor er unntatt byggesaksbehandling etter plan- og bygningsloven, likevel kan følges opp av plan- og bygningsmyndighetene som ulovlighet frem til vilkårene for unntak i byggesaksforskriften § 4-3 er oppfylt. Det har i så henseende ikke betydning at forholdet parallelt kan følges opp som en ulovlighet etter annen sektorlovgivning.