Øyfjellet vindkraftverk: Konsesjonsvedtaket ugyldig – men retten fant ikke brudd på samiske menneskerettigheter

Øyfjellet vindkraftverk, med 72 turbiner over om lag 50 kvadratkilometer i Vesterfjellan utenfor Mosjøen, fikk konsesjon og ekspropriasjonstillatelse av daværende Olje- og energidepartement i november 2016. Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt og siidaandelshaver Berit Kristine Hætta har gjennom hele prosessen hevdet at vedtakene er ugyldige, og at vindkraftverket har påført samisk reindrift alvorlig skade. Vedtakenes gyldighet ble behandlet som en prejudisiell forutsetning for om ekspropriasjonsskjønnet i det hele tatt kunne fremmes.

Kjernen i ugyldighetsgrunnlaget er at konsekvensutredningen fra 2013 hadde vesentlige mangler. Forvaltningen unnlot å utrede vindkraftverkets konsekvenser for reindriftens tradisjonelle vårflytting tilstrekkelig, og de nødvendige avbøtende tiltakene ble ikke vurdert på vedtakstidspunktet.

Utredningen inneholdt ingen kvalitative vurderinger av vindkraftverkets virkninger sett i sammenheng med øvrige arealinngrep i distriktet. Den bygget dessuten på det uriktige faktum at vestre siidas drift var nedlagt, og Berit Kristine Hætta ble ikke involvert i prosessen. Departementet erkjente selv i 2016-vedtaket at spørsmålet om hvordan adgangen til vinterbeitene i nordvest kunne sikres etter en eventuell utbygging, ikke var «skikkelig utredet». Lagmannsretten tok dette til inntekt for at utredningsplikten ikke var oppfylt.

Retten slo videre fast at flyttleia i dag er funksjonelt stengt i strid med reindriftsloven § 22. Videodokumentasjon og vitneforklaringer viste at reinen er stresset, at flokken er vanskelig å holde samlet, og at tradisjonell vårflytting gjennom vindkraftverket ikke lenger lar seg gjennomføre på forsvarlig vis. At avbøtende tiltak ble utredet i 2019–2020 endret ikke rettens syn: dette burde ha vært gjort før konsesjonsvedtaket ble fattet.

Saksbehandlingsfeilen ble ansett å ha virket inn på vedtakets innhold. Dersom forholdene hadde vært tilstrekkelig utredet, ville forvaltningen etter alt å dømme ha stilt mer konkrete vilkår og fastsatt klarere skjønnsforutsetninger for å sikre at reindriftsloven § 22 ikke ble krenket.

Til tross for de alvorlige saksbehandlingsfeilene kom lagmannsretten til at vedtaket ikke krenker SP artikkel 27, som verner samenes rett til å utøve sin kultur, herunder reindrift.

Terskelen for krenkelse er om inngrepet medfører vesentlige negative konsekvenser for muligheten til kulturutøvelse. Retten la avgjørende vekt på at vinterbeitene ikke er tapt. Vinterbeite utgjør minimumsfaktoren for Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt, og vindkraftverket er lokalisert i god avstand fra vinterbeitesone 5. Det er dokumentert at reindriften fortsatt bruker vinterbeitesonene, og at reintall og kalvevekt har vært stabile siden utbyggingen. Situasjonen ble skilt fra Fosen-saken (HR-2021-1975-S), der vinterbeiter gikk tapt og reintallet mest sannsynlig måtte reduseres markant. Her er en slik reduksjon ikke sannsynliggjort.

Retten understreket videre at stengningen av flyttleia isolert sett ikke er tilstrekkelig til å konstatere brudd på SP artikkel 27, og at avbøtende tiltak og alternative flyttemetoder kan redusere ulempene. En viss tilpasningsplikt ble lagt på reindriften.

Retten advarte likevel eksplisitt om at fremtidige arealinngrep i distriktet må vurderes nøye. Den samlede belastningen kan ved ytterligere inngrep overstige terskelen etter SP artikkel 27.

Det er per i dag ikke avklart om partene vil anke overskjønnet inn for Høyesterett. Kjennelsen er prinsipielt viktig på flere punkter. Den understreker at forvaltningens utredningsplikt etter plan- og bygningsloven og konsekvensutredningsforskriften er reell, og at mangelfulle utredninger kan føre til ugyldighet selv der anlegget allerede er bygd. Kjennelsen setter samtidig en tydelig grense for hva som er tilstrekkelig konsekvensutredning i saker som berører samisk reindrift: kumulative virkninger og avbøtende tiltak for flyttleier må utredes konkret på vedtakstidspunktet, ikke i etterkant.

Et viktig rettsavklarende bidrag ligger også i forholdet mellom reindriftslovens forbud og menneskerettighetsvernet. Retten klargjør at SP artikkel 27 ikke automatisk er krenket selv om et lovpålagt forbud er overtrådt. Terskelen for menneskerettskrenkelse er høyere og beror på en samlet vurdering av konsekvensene for kulturutøvelsen.

Saken vil ha stor betydning for kommende konsesjonsprosesser og utredningspraksis i arealinngrepsaker i samiske reinbeiteområder.