UCITS VI – få, men viktige endringer for verdipapirfond

Det er om lag 14 måneder til medlemsstatene må gjennomføre endringene, men tidspunkt for gjennomføring i Norge er uklart. 

For norske forvaltningsselskaper som har "flyttet ut" fondene sine og forvalter fond etablert i andre EØS-stater på grensekryssende basis fra Norge, er det viktig å huske på at disse må forholde seg til reglene fra april 2026, uavhengig av om Norge overholder samme frist for gjennomføring.

En av hovedegenskapene ved UCITS-fond er løpende rett til innløsning av andelene i kontanter. I velrenommerte fondsjurisdiksjoner, som for eksempel Irland, vil forvalter typisk kunne velge mellom flere ulike mekanismer for begrensning av innløsningsretten under turbulente markedsforhold og andre ekstraordinære forhold. Adgangen til å begrense innløsningsretten skal bidra til å sikre andelseiernes interesser som fellesskap. I Norge har dette imidlertid vært strengt begrenset, og fordrer for alle praktiske forhold samtykke fra Finanstilsynet.

UCITS VI fjerner adgangen til å ha slikt samtykkekrav fra tilsynsmyndighet. Dette er positivt, ettersom en slik prosess innebærer en potensiell forsinkelse under kritiske forhold, samt skaper usikkerhet for andelseierne og forvaltningsselskapet. Kanskje ser også Finanstilsynet positivt på å slippe å være "overdommer" i slike saker, ettersom det er forvaltningsselskapet som har den direkte kunnskapen og trolig best vet hva som må antas å være i andelseiernes felles interesse.

Til erstatning skal forvaltningsselskapene på forhånd velge minst to av de tiltakene for likviditetsstyring som er opplistet i nytt vedlegg IIA til UCITS-direktivet: utsettelse av innløsningsrett, "gating" (begrensning av innløsningsrett), forlenget innløsningsfrist, innløsningsgebyr, swing pricing, dual pricing, anti-utvanningsgebyr, innløsning in specie og side pockets. Valget må begrunnes i fondets investeringsstrategi, likviditetsprofil og innløsningsrett.

Adgangen for tilsynsmyndigheten (i fondets hjemstat) til å pålegge slike tiltak skal videreføres. Forvaltningsselskapet må også gi melding til tilsynsmyndigheten i fondets hjemstat ved aktivering av slike tiltak. Den aktuelle tilsynsmyndigheten skal gi melding til tilsynsmyndighetene i forvaltningsselskapets hjemstat.

Hvilke av disse tiltakene forvaltningsselskapet har valgt skal fremgå av fondets vedtekter, og forvaltningsselskapet må utarbeide interne retningslinjer for aktivering og deaktivering av tiltakene. ESMA skal fastsette nærmere regler for dette innen 16. april 2025. Høringsforslaget kan leses her.

I Norge har Verdipapirfondenes forening (VFF) på vegne av bransjen tatt til orde for at forvaltningsselskaper burde ha større adgang til å begrense innløsning ved store innløsningsbegjæringer under normale forhold (jf. brev fra VFF 4. september 2019). I dag er dette bare mulig gjennom egen avtale med "større andelseiere", jf. vpfl. § 4-12(3). En slik regulering er nokså vanlig i andre store fondsjurisdiksjoner som Irland og Luxembourg, for å hindre at de øvrige andelseierne påvirkes negativt av plutselige og store innløsningskrav som må oppfylles. Det kan være særlig negativt under dårlige markedsforhold, hvor det for eksempel vil være et press mot å realisere likvide instrumenter først og at fondet står mindre likvid tilbake.

Såkalte "fondshotell" kan være en god løsning for mindre forvaltere, særlig i oppstartfasen. Fondshotell innebærer noe forenklet at man leier seg en plass i en etablert fondsstruktur – typisk paraplystruktur – hvor infrastruktur som depotmottaker og administrator er på plass og forvaltningsselskapet utkontrakterer porteføljeforvaltningen til de som benytter fondshotellet. Det gir en løsning som raskt kan tas i bruk. Det innebærer imidlertid at selve porteføljeforvalteren har begrenset kontroll over fondsstrukturen, mens forvaltningsselskapet har mindre kontroll med forvaltningen. Bruken av fondshotell kan også innebære utfordringer med tanke på markedssondering og markedsføring av fond. 

For forvaltere av alternative investeringsfond (AIFMer) ble begrepet "letter box entity" innført som en nedre grense for krav til substans hos en forvaltningsselskapet. Tilsvarende tas nå inn i UCITS-direktivet. EU-Kommisjonen skal fastsette nærmere regler for vurdering av om et forvaltningsselskap har utkontraktert virksomhet i så stor grad at forvalter må anses å være et postkasse-selskap. Det gjenstår å se hvordan dette vil påvirke virksomheten rundt fondshotellene. 

I tillegg kommer en presisering av reglene om håndtering av interessekonflikter. Disse krever "detailed explanations" med hensyn til hvordan de skal håndteres i forhold til "initiator" som benytter fondshotellet.

UCITS VI definerer selve navnet til et UCITS-fond som prekontraktuell informasjon. Det innebærer at fondsnavnet i seg selv er underlagt kravet til å være rimelig, klart og ikke villedende, og ikke "wrongly entice investors".

Det er lagt opp til at ESMA skal gi utarbeide retningslinjer for når navn på fond ikke oppfyller disse kravene. 

Forvaltningsselskaper for verdipapirfond er pålagt krav til å avgi kvartalsmessig rapportering til Finanstilsynet, i medhold av finanstilsynsloven. UCITS VI innfører tilsvarende rapporteringsplikt som forvaltere av alternative investeringsfond (med konsesjon) er underlagt i dag, såkalt "Annex IV"-rapportering. 

Rapporteringsplikten vil gjelde overfor tilsynsmyndigheten i hjemstaten til fondet. 

Norske forvaltningsselskaper som har flyttet fond til f.eks. Sverige og forvalter disse på grensekryssende basis må dermed sørge for at disse rapporteringskravene etterleves uavhengig av om Norge skulle gjennomføre direktivet senere. Tilsynsmyndigheten som mottar rapporten skal utveksle den med andre relevante tilsynsmyndigheter (typisk forvaltningsselskapets hjemstat).