Høring – inntektsdeling i fond / rabattavtaler

I dag gjelder det i praksis et forbud mot rabattordninger på forvaltningshonorar i verdipapirfond forvaltet av norske forvaltningsselskaper. Forbudet følger av Finanstilsynets praksis vedrørende verdipapirfondforskriften § 2-32 om vederlag til eller fra andre enn verdipapirfondet. 

En løsning for å tilpasse seg forbudet har vært å etablere andelsklasser med ulikt forvaltningshonorar. Antall andelsklasser vil da korrespondere med antall rabattsatser.

Finansdepartementet fremhevet i sitt brev til Finanstilsynet at inntektsdelingsavtaler kan representere en enklere og mer fleksibel modell, som både reduserer administrasjonsbyrden og gir økt handlingsrom for å tilpasse godtgjørelsen til kundenes behov. Finansdepartementet viste også til erfaringer fra flere andre EØS-land, der slike avtaler fungerer godt. Her har fondsforvaltere hatt større mulighet til å tilpasse seg kundenes ønsker, hvilket har styrket deres konkurranseevne. Norge, som i praksis har et forbud mot slike avtaler, risikerer å tape i konkurransen med en globalisert finansnæring der kundene ofte søker de mest investorvennlige løsningene.

Finanstilsynet foreslår en ny bestemmelse i verdipapirfondloven § 4-5 som presiserer at kravene til likebehandling ikke er til hinder for at forvaltningsselskap inngår individuelt forhandlede avtaler om vederlag med andelseier, innenfor rammene for god forretningsskikk og bestemmelsene om vederlag til andre enn verdipapirfondet:

Bestemmelsene i første og fjerde ledd er ikke til hinder for at forvaltningsselskap inngår individuelt forhandlede avtaler om vederlag med andelseier innen rammene for god forretningsskikk og bestemmelsene om vederlag til andre enn verdipapirfondet i verdipapirfondforskriften.

Kravet til god forretningsskikk og bestemmelsene om vederlag til andre enn verdipapirfondet følger av EUs UCITS-regler og det kan uansett ikke gjøres unntak fra disse på nasjonalt plan.

Høringsforslaget kan virke noe selvinnlysende, men bygger på at Finanstilsynet som utgangspunkt anser rabattavtaler som å være i strid med kravet til likebehandling av andelseierne, jf. verdipapirfondloven § 4-5(1) ("Hver andel i et verdipapirfond gir lik rett i fondet.") 

Etter vår vurdering burde man se nærmere på denne bestemmelsen. Et bedre alternativ er en regel som tilsvarer den som gjelder for forvaltere av alternative investeringsfond. AIFMD tillater forskjellsbehandling så lenge det ikke medfører en vesentlig ulempe for øvrige andelseiere. 

Rabattavtaler vil som utgangspunkt aldri bli inngått uten at forvaltningsselskapet har en god kommersiell grunn til det, som utgangspunkt knyttet til investert beløp. Dette kan også være til fordel for øvrige andelseiere. I tillegg er full likebehandling i mange omstendigheter ikke faktisk mulig, særlig ved tiltak som skal motvirke kraftige markedsbevegelser.

Verdipapirfondloven er blitt revidert flere ganger gjennom årenes løp, særlig som EØS-tilpasning i 1993 (med navneskifte fra lov om aksjefond) og den nye loven i 2011. Loven bærer likevel preg av at den i hovedtrekk viderefører regler fra 1981. Norske investorer og bransjen kunne ha tjent på en mer grunnleggende revisjon som begrenset loven til UCITS-fond, ga regler for selskapsbaserte fond (SICAV, i tillegg til dagens kontraktuelle fond), fjernet bestemmelsene om andelseiervalgte styremedlemmer i forvaltningsselskaper, osv. Dette ville bidra ytterligere til at norske fondsforvaltere kan konkurrere på like vilkår med fondsforvaltere i andre EØS-land. Det er ikke tilfellet i dag.