Finansdepartementet tar grep - ber Finanstilsynet revurdere forbudet mot inntektsdeling

I dag gjelder det i praksis et forbud mot rabattordninger på forvaltningshonorar i verdipapirfond forvaltet av norske forvaltningsselskaper. Forbudet følger av Finanstilsynets praksis vedrørende verdipapirfondforskriften § 2-32. En løsning for å tilpasse seg forbudet har vært å etablere andelsklasser med ulikt forvaltningshonorar. En konsekvens av dette vil være at antall andelsklasser vil korrespondere med antall rabattsatser.

Blant mindre forvaltningsselskaper er administrasjon av andelsklasser tid- og ressurskrevende . Det er fordyrende og kan gjøre det utfordrende å levere konkurransedyktige produkter. Det er imidlertid viktig for fondsforvaltere å kunne tilby rabatterte forvaltningssatser til større investorer og hjørnestensinvestorer, typisk med rabatter til "early birds" og "big birds". Dette er særlig viktig for nye aktører, for å kunne tiltrekke seg tilstrekkelig forvaltningskapital til å nå kritisk masse i forvaltningen, til fordel for alle investorene i det aktuelle verdipapirfondet.

Finansdepartementet fremhever at inntektsdelingsavtaler kan representere en enklere og mer fleksibel modell, som både reduserer administrasjonsbyrden og gir økt handlingsrom for å tilpasse godtgjørelsen til kundenes behov.

Finansdepartementet viser også til erfaringer fra flere andre EØS-land, der slike avtaler fungerer godt.  Her har fondsforvaltere hatt større mulighet til å tilpasse seg kundenes ønsker, hvilket har styrket deres konkurranseevne. Norge, som har hatt et forbud mot slike avtaler, risikerer å havne stadig mer bakpå i en globalisert finansnæring der kundene ofte søker de mest investorvennlige løsningene.

Hvis regelverket endres kan det få positive konsekvenser for den norske fondsbransjen. For det første kan det gi norske fondsforvaltere bedre muligheter til å konkurrere internasjonalt. Utenlandske forvaltere har allerede muligheten til å tilby inntektsdelingsavtaler. Det gjør at norske forvaltere risikerer å tape stadig større markedsandeler til selskaper som opererer i mer fleksible jurisdiksjoner. Å tillate slike avtaler kan bidra til å utjevne konkurransen.

For profesjonelle investorer vil endringen innebære større muligheter for å få skreddersydde avtaler som reflekterer deres behov og investeringsstrategier. Dette kan styrke relasjonene mellom forvaltningsselskaper og deres kunder, samtidig som det gir investorer større insentiver til å velge norske aktører fremfor internasjonale alternativer.

En annen fordel er at mindre forvaltningsselskaper kan forenkle sin drift. Ved å erstatte komplekse andelsklasser med inntektsdelingsavtaler kan de redusere administrative kostnader og frigjøre ressurser som kan brukes til vekst og innovasjon. Dette kan være avgjørende for å styrke konkurransekraften til mindre aktører, som ofte sliter med å hevde seg mot større selskaper med langt større ressurser.

Eventuelle endringer kan markere et vendepunkt i reguleringen av norsk fondsforvaltning fra myndighetenes side, med større fokus på fleksibilitet og investorvennlige rammevilkår.

Det norske regelverket har i mange år vært preget av en konservativ tilnærming, trolig forårsaket av overdrevet frykt og mistenksomhet mot finansbransjen fra myndighetenes side. Finansdepartementets initiativ synes å være en økende erkjennelse fra norske myndigheters side av at regulering må balanseres med behovet for fleksibilitet og tilpasning i en globalisert økonomi.

For bransjen som helhet kan en oppmykning av regelverket stimulere til økt innovasjon. Ved å åpne for mer fleksible avtaleformer kan forvaltningsselskaper utvikle nye produkter og tjenester som bedre møter kundenes behov. Dette kan også bidra til å skape et mer dynamisk og konkurransedyktig fondsmarked i Norge.

Samtidig er det viktig å reflektere over de potensielle utfordringene ved en slik endring. Reguleringens formål er ikke bare å sikre fleksibilitet, men også å beskytte investorer og opprettholde tilliten til markedet. For at inntektsdelingsavtaler skal fungere effektivt, må regelverket fastsette klare rammer og vilkår for slike avtaler, slik at de ikke misbrukes eller fører til uforutsigbare kostnader for kundene.

Finansdepartementet har gitt Finanstilsynet i oppdrag å vurdere behovet for regelendringer, og utarbeide et høringsnotat med forslag til nødvendige lov- eller forskriftsendringer. Fristen er satt til 1. mai 2025.

Finansdepartementet inviterer til dialog i bransjen, og aktører oppfordres til å gi innspill som kan sikre at regelverket både fremmer innovasjon og beskytter investorer.

Dette initiativet fra Finansdepartementet representerer en viktig erkjennelse av behov for modernisering i fondsforvaltningsbransjen. Initiativet er ett av flere nødvendige steg for å sikre at norske aktører forblir relevante og konkurransedyktige i en marked der fleksibilitet og tilpasningsevne blir stadig viktigere. Samtidig gir det en anledning til å sikre at regelverket balanserer hensynet til modernisering og hensynet til investorvern, hvilket er avgjørende for å opprettholde tilliten til det norske fondsmarkedet.