Reformasjonen – kommer den?

Draghi-rapporten peker på manglende kanalisering av kapital til produktive investeringer som et hovedproblem. Det fremheves i denne forbindelse blant annet at kapitalmarkedene har for lite langsiktig kapital – særlig på grunn av underutviklede pensjonsfond og høye kapitalkrav for forsikringsforetak ved aksjeinvesteringer, iht. Solvens II-regelverket. Videre fremheves det at banklån representerer en forholdsmessig høyere andel av gjeldsfinansiering, og er mindre egnet til å finansiere innovasjon, ettersom bankene har mindre ekspertise enn mer spesialiserte aktører som forvaltere. Europeiske banker er også underlagt strenge kapitalkrav, hvilket igjen presser lånekapasiteten.

Det er ventet at EU-Kommisjonen vil legge frem forslag til konkrete regelendringer i slutten av februar 2025. Schjødt vil følge opp med et eget nyhetsbrev om dette.

Draghi-rapporten og det som skjer i EU er interessant i lys av det som skjer i Norge. Vi er nå vitne til det som må kunne beskrives som et opprør i deler av norsk kapitalforvaltningsbransje, som følge av at denne har strengere og mindre fleksible rammevilkår enn det som følger av EU-regelverket. Rent praktisk har dette opprøret gitt seg utslag i at flere fondsforvaltere har flyttet deler av virksomheten ut av Norge, og at enda flere har varslet tilsvarende tiltak. Dette er svært uheldig i flere dimensjoner. Ikke bare er norsk kapitalforvaltningsbransje en viktig motor for innovasjon og verdiskapning, men utflagging av deler av bransjen truer også landets fremtid som en konkurransedyktig kunnskapsnasjon. Det er imidlertid flere tiltak som kan gjøres for å motvirke dette, og det er vårt håp at Finansdepartementet og politiske myndigheter hurtig tar kraftfulle grep for å reversere utviklingen.

Uavhengig av hva som vil ligge i Kommisjonens forslag, har norske myndigheter handlingsrom til å treffe flere tiltak for å sikre bedre rammevilkår for kapitalforvaltningsbransjen i Norge, og derved bidra til økte produktive investeringer:

• Skattereglene må endres slik at norske rentefond kan være akkumulerende fond.
   
• Selskapsrettslige strukturer som er tilpasset fondsforvaltningsvirksomhet må innføres, slik blant annet Danmark har gjort med innføringen av SIKAV-strukturer. 
   
• Fullstendig gjennomgang av verdipapirfondloven og tilhørende regelverk, med siktemål å endre (oppheve) konkurranseulempene det norske regelverket pålegger forvaltere av verdipapirfond etablert i Norge. 
   
• Gjennomføre det oppdaterte ELTIF-regelverket, som gjør det enklere å markedsføre langsiktige fond til ikke-profesjonelle. 
   
• Innføre en ny kategori semi-profesjonelle kunder for bredere markedsføringsadgang: Land som blant annet Danmark og Tyskland har innført en kategori "semi-profesjonelle" kunder og åpner for markedsføring av flere investeringsprodukter til disse enn rent ikke-profesjonelle. Dagens definisjon av "profesjonelle kunder" er etter vårt syn for streng, og fører til at en rekke personer med relativt stor investeringskapasitet faller utenfor markedet for profesjonelle produkter på grunn av kostnadene og kravene det medfører å behandle dem som ikke-profesjonelle. Det er stor forskjell på ordinære forbrukere og slike semi-profesjonelle kunder, og lovverket bør anerkjenne og gjenspeile disse forskjellene.
   
• Endre finansavtaleloven: I dag er "tjenester som gjelder investering og individuelle pensjoner" omfattet av finansavtaleloven som "finansielle tjenester". Dette fører til en dobbeltregulering av tjenester som allerede er regulert og medfører ekstra kostnader for aktørene, uten noen nytte for kundene. Det gjør også lovverket uoversiktlig, hvilket også øker kompleksiteten, og til sist kostnadene for kundene.
   
• Klargjøre adgangen for ansatte i forvaltere sin adgang til å investere i egne fond uten at reglene for ikke-profesjonelle investorer gjør dette unødvendig komplisert.
   
• Oppheve utlånsmonopolet for ikke-forbrukere: Norge er ett av få land innenfor EØS som har lovregulert utlån – til alle typer kunder. Dette hindrer spesialiserte långivere fra å yte lån til norske aktører, og gjør tilgang på finansiering mindre og dyrere. Utlånsmonopolet burde fjernes, i alle fall overfor låntakere som ikke er forbrukere. Det ville åpne for spesialiserte långivere og lettere finansiering av innovative selskaper.
   
• Ikke likestille kapitalkrav for pantelån for forsikringsforetak og banker: Norske myndigheter legger stor vekt på lik regulering av lik virksomhet innenfor finanssektoren. Senest ga det seg utslag i at det ble vedtatt høyere kapitalkrav for forsikringsforetakenes pantelån (utlån) for at de skulle være på linje med bankenes kapitalkrav. Dette medfører lavere lånekapasitet. Fleksibiliteten som forsikringsforetakene tidligere hadde, bør gjeninnføres. Forsikringsforetakene er uansett regulert gjennom EUs solvens II kapitaldekningsregelverk, som forutsetningsvis er (mer enn) betryggende.
   
• Åpne for å overføre fripolisemidler til IPS og egen pensjonskonto (med investeringsvalg): I dag er om lag NOK 445 milliarder innelåst i garanterte fripoliser. Garantien er lavere enn det man kan forvente i markedet. Samtidig er garantien er kostbar for forsikringsforetakene/pensjonsforetakene og øver press mot konservativ forvaltning (med lavt avkastningspotensiale).
   
• Etablere en felles forståelse hos Finansdepartementet og Finanstilsynet om at "strengest mulig" regulering, og "strengest mulig" fortolkning, er konkurranseskadelig. Det må etableres en felles forståelse om at finansbransjen er svært viktig for det norske samfunnet, og at Finanstilsynet ikke bare er et tilsynsorgan, men også et serviceorgan for bransjen. Det bør være større dialog med bransjen, herunder også i forkant av regelendringer og rundskriv.
   

På generell basis bør norske myndigheter sørge for at EU-regelverk på området trer i kraft i Norge samtidig som regelverket trer i kraft i EU, og det bør unngås å velge restriktiv gjennomføring der EU overlater valgmulighet til nasjonalstatene.