Kan journalister kreve innsyn i Høyesterettsdommeres kalenderavtaler?

Bakgrunnen for innsynskravet var en mediesak rundt et møte presidenten og nestleder i konstitusjondomstolen skal ha hatt med en koordinerende toppsjef i den polske spesialenheten. Møtet skal ha funnet sted i samme periode som konstitusjonsdomstolen skulle behandle spørsmål i en straffesak gjaldt som gjaldt toppsjefens egne personlige straffeansvar. Flere nyhetsmedier hadde reist spørsmål ved hva som var gjenstand for diskusjon på dette møtet. Detaljer knyttet til tidspunkt, varighet og tema for møtet var ikke kommet frem i debatten. Innsynskravet måtte forstås i den politiske konteksten og som del av debatten om konstitusjonsdomstolens uavhengighet. Den ideelle organisasjonen ønsket å gjennomføre en faktasjekk, og undersøke om møtet hadde funnet sted ved å kreve innsyn i dommernes møtekalendere.^[1]

EMD vurderte saken etter vilkårene for innsynsrett etter EMK artikkel 10. Rettssetningen ble klarlagt av EMD i storkammersaken Magyar Helsinki Bizottság mot Ungarn og etablerer fire inngangsvilkår for at innsynsrett skal være vernet av ytringsfriheten. Ytringsfrihetens vern av innsynskrav avhenger av (1) formålet med innsynskravet, (2) opplysningenes karakter, (3) rollen til den som krever innsyn, og (4) hvorvidt opplysningene er tilgjengelige/eksisterer.^[2] Læren vil her kalles "watchdog-innsynskrav", fordi den gir pressen og andre som tjener en funksjon som "public watchdog" en rett til innsyn etter EMK artikkel 10, som privatpersoner etter konvensjonen ikke har.  

Kravet ble fremsatt av en ideell organisasjon som hadde til formål å bidra til et mer transparent polsk samfunn. Formålet med innsynskravet var å kartlegge fakta rundt debatten som hadde vært. Det var heller ikke bestridt at kalenderavtalene var tilgjengelige og kunne utleveres. Polske myndigheter hadde bestridt at innsyn var nødvendig for utøvelse av ytringsfriheten. Polske myndigheter hadde blant annet pekt på at kalenderavtalene ikke var offisielle dokumenter og ikke egentlig kunne bekrefte om møtet hadde funnet sted. Det ble også gjort gjeldende at Siec Obywatelska Watchdog Polska kunne ha formulert innsynskravet annerledes – dersom de hadde bedt om opplysninger om møtet og ikke kalenderavtalene kunne det tenkes at kravet hadde vært vurdert annerledes rettslig. EMD ble ikke overbevist om noen av disse argumentene, og viste til at:

"The Court notes that the applicant NGO did not need the information sought to prepare a press article or to complete a survey (compare and contrast Mikiashvili and Others, cited above, § 49, and Magyar Helsinki Bizottság, cited above § 175). However, the applicant NGO’s activity amounts to gathering and disseminating information which might be important for the public or contribute to public debate. (…)

The Court therefore considers that the information sought was necessary for the applicant NGO to exercise its right to freedom of expression." (avsnitt 60)

EMD går ikke strengt inn i prøvingen av hvorvidt innsynet i akkurat kalenderavtalene var avgjørende eller "instrumental" for utøvelse av organisasjonens ytringsfrihet. Det hadde allerede vært debatt rundt det omstridte møtet, og myndighetene hadde et poeng i at kalenderavtaler ikke nødvendigvis er noen pålitelig kilde. Dette ble likevel ikke vektlagt av EMD. EMDs åpnede linje for Watchdog-innsynskrav kan forsøkes bortfortolket i lys av spørsmålene som har vært reist om Polske domstolers uavhengighet. På den annen side kan avgjørelsen også forstås som et tegn på at Watchdog-innsynskrav gjennom flere avgjørelser i EMD nå er blitt en etablert lære, og som gjennom flere avgjørelser gradvis har fått et større nedslagsfelt. 

I Norge er den sentrale avgjørelsen om rett til innsyn etter EMK artikkel 10 VG mot Riksadvokaten (HR-2021-526-A). I VG mot Riksadvokaten konkluderte Høyesterett med at innsynskravet var vernet av EMK artikkel 10, men at innsyn i det interne beslutningsgrunnlaget for henleggelse og politiforklaringene /politiavhør likevel ikke var strengt nødvendig for å delta i den offentlige debatten. Avslaget ble derfor ansett forholdsmessig. Høyesterett prøvde med andre ord strengere hva som var nødvendig, enn det EMD tilsynelatende gjør i dommen mot Polen. Siden EMD konstaterer krenkelse uten å prøve forholdsmessighetsvurderingen gir avgjørelsen begrensede med muligheter til å vurdere om Høyesteretts tolkning og anvendelse av Watchdog-innsynskravslæren fortsatt står seg. 

Avgjørelsen slutter seg imidlertid inn i en stadig voksende rekke med avgjørelser som innebærer at det norske innsynsregelverket ikke lenger gjenspeiler gjeldende rett. Hvordan Høyesterett skulle behandlet et velbegrunnet krav om innsyn i Høyesterettsjustitiarius sine kalenderavtaler, er så vidt vi kan se ikke direkte regulert ved norsk internrett. 

Avgjørelsen gir også et generelt signal om at avslag på innsyn begrunnet i at det er tale om saksinterne dokumenter, ikke uten videre vil stå seg dersom det er tale om et Watchdog-innsynskrav. For journalister og ideelle organisasjoner åpner avgjørelsen nok en dør for å teste offentleglovas mange unntak for ulike typer "interne dokumenter" – også på områder der offentleglova ikke gir hjemmel for innsynskrav. 

Advokatfirmaet Schjødt ved advokat Halvard Helle, Halvor Manshaus og Sandra Ulleland bisto VG og Redaktørforeningen i saken mot Riksadvokaten (HR-2021-526-A). 

^{[1] Organisasjonen krevde også innsyn i liste over hvem som hadde besøkt domstolen i den aktuelle perioden, men siden polske myndigheter fastholdt at en slik liste ikke fantes falt dette utenfor kriteriene som gjelder for at "watchdog-innsynskrav" skal være vernet av EMK artikkel 10, jf. det fjerde kravet om at opplysningene må være "ready and available".} 

^{[2] Etter hvert fulgt opp i en lengre rekke dommer fra EMD, og foreløpig én kjennelse i Høyesterett.}